Når hjernen plutselig sier stopp - også til det du elsker

Denne sommeren har jeg kjent på akkurat dette, og det er litt sårt å innrømme. Etter en stor overgang med ny jobb, nye arbeidsoppgaver, nye rutiner, nye mennesker og nye forventninger, har jeg merket at mye av kapasiteten min nå har gått til å forstå, tilpasse meg og regulere meg i en ny hverdag. Til å lære nye rammer, finne min plass i et miljø som ikke alltid oppleves som helt "nevro-vennlig", og fungere i noe som fortsatt føles uvant.

For en nevrodivergent hjerne kan slike overganger kreve enormt mye energi. Det handler ikke bare om å lære noe nytt, men om å hele tiden bearbeide nye inntrykk, finne trygghet i det uforutsigbare og forstå en ny hverdag. Når belastningen blir stor nok, kan det føles som om hjernen går inn i en slags overlevelsesmodus.

Da kan selv de tingene man elsker, og som tidligere ga både energi og inspirasjon, plutselig føles beinhardt å starte på. Ikke fordi man har mistet interessen, men fordi hjernen allerede bruker store deler av kapasiteten sin på å håndtere alt annet.

Sorgen ved å føle at man mister seg selv, og det man elsker

Dette bærer med seg en litt stille sorg, fordi Pusterommet nettopp er noe jeg elsker og brenner for. Det er et prosjekt som gir meg mening, glede og motivasjon. Et sted hvor jeg har fått mulighet til å bruke kreativiteten min, skape noe meningsfylt og bidra med noe jeg virkelig tror på. Det har vært en mulighet til å bygge noe som føles viktig for meg, hvor jeg også kan bruke meg selv, og skape noe jeg virkelig kjenner en sterk lidenskap for.

Likevel har jeg nå kjent på en periode hvor ordene ikke kommer like lett, og hvor ideene ikke flyter slik de pleier. Det kan nesten føles som at hjernen går imot hjertet. For det er ingenting jeg heller vil enn dette, og det kjennes vondt når det oppstår et slikt "gap".

Det kan være lett å tolke dette som mangel på motivasjon, men sannheten er at motivasjonen fortsatt er der. Så hva handler det egentlig om?

Når hjernen bruker energien et annet sted

For mange nevrodivergente kan hverdagen og "enkle hverdagsoppgaver" kreve mer energi enn det andre ser. Det kan være å tilpasse seg nye situasjoner, tolke sosiale koder, håndtere sanseinntrykk, holde oversikt over mange små detaljer, eller hele tiden forsøke å møte kravene og forventningene rundt seg.

Store endringer kan derfor føles overveldende. Selv positive endringer kan koste mye. Nye omgivelser, nye rutiner og nye mennesker betyr mange nye inntrykk som hjernen må bearbeide. Når mye av energien går til å håndtere og regulere, kan det også bety at det er mindre igjen til det som vanligvis gir påfyll og glede. Selv det man elsker.

Når kreativiteten ikke er borte, men kapasiteten er svekket

Mange med ADHD, autisme eller andre former for nevrodivergens kjenner seg igjen i følelsen av å ha mange ideer, interesser og ting man ønsker å gjøre, men samtidig oppleve at man ikke klarer å komme i gang, fordi andre hverdagssituasjoner og krav tar av kapasiteten.

Det kan føles frustrerende.

"Hvorfor får jeg ikke gjort det jeg egentlig liker?"

For mange nevrodivergente kan dette også være ekstra vanskelig, fordi interessene våre ofte ikke bare er noe vi gjør. De kan være en viktig kilde til energi, glede, motivasjon og identitet. Nærmest som en type livskraft. Nettopp derfor kan det også gjøre ekstra vondt når vi plutselig ikke får tilgang til den delen av oss selv, på samme måte som før.

Kanskje er ikke spørsmålet alltid hvorfor man ikke klarer mer, men heller:

"Hva har hjernen min brukt kapasiteten sin på i det siste?"

For noen ganger forsvinner ikke kreativiteten fordi den bare blir borte. Noen ganger blir den mindre tilgjengelig fordi hjernen prioriterer det den opplever som mest nødvendig akkurat nå.

Å komme seg gjennom dagen, regulere inntrykk, håndtere forventninger og finne balanse.

Vi trenger ikke alltid presse frem motivasjonen

I en verden hvor vi ofte hyller effektivitet, gjennomføring og det å alltid være på, kan det være vanskelig å akseptere perioder hvor kapasiteten er lavere, men hjernen vår fungerer ikke som en maskin. Den trenger pauser, rom og tid til å hente seg inn.

Vi nevrodivergente trenger spesielt å minne oss selv på at hjernen vår ikke alltid fungerer etter de samme forventningene som samfunnet rundt oss setter. Noen ganger trenger vi mer tid, mer hvile og mer omsorg. Ikke fordi vi er mindre sterke, men fordi belastningen kan se annerledes ut.

Kanskje handler ikke veien tilbake om å presse seg selv til å bli den man var før, men heller om å møte seg selv med mer forståelse, og justere forventningene etter hvor man faktisk er akkurat nå.

Et lite pusterom

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg at du skal vite at du ikke nødvendigvis har mistet interessen, spontaniteten eller kreativiteten din. Det betyr heller ikke at det er noe galt med deg. Kanskje har hjernen din bare vært opptatt med noe annet en stund, og kanskje trenger den ikke mer press, flere krav eller enda en ting den skal prestere akkurat nå.

Kanskje trenger den bare et pusterom. Et pusterom til å bearbeide alt som foregår, finne tilbake til balansen og gradvis få tilgang til det som tidligere ga energi og glede.

Nettopp dette prøver jeg også å minne meg selv på akkurat nå. At denne perioden med mindre kapasitet ikke betyr at jeg har mistet retningen min. Det betyr ikke at Pusterommet, kreativiteten eller ønsket mitt om å fortsette å skape noe meningsfylt er borte.

Det er fortsatt der, og jeg skal finne tilbake til overskuddet mitt igjen. Ikke ved å presse meg selv tilbake til akkurat slik ting var før, men ved å gi meg selv den samme forståelsen og rausheten som jeg ville gitt til andre.

For drømmene mine er heller ikke borte. De trenger bare litt mer rom akkurat nå, og kanskje er det nettopp det et pusterom handler om: å gi seg selv tid nok til å finne tilbake.

I eget tempo.

- Pusterommet 21. juli 2026 Grunnlegger og vernepleier @pustrommet.no / pustrommet.no