"People Pleasing", undertrykt sinne og den usynlige mentale belastningen (mental load)

Som barn behøver vi trygge rammer og stabile relasjoner for å føle oss trygge nok til å uttrykke egne følelser, behov og vår autentiske selv, den vi egentlig er. Vi trenger trygge voksne som har kapasitet nok til å møte følelsene våre, sette sunne grenser og gi oss trygghet gjennom nærvær, omsorg og emosjonell tilgjengelighet.

Når denne tryggheten mangler og når relasjoner oppleves som uforutsigbare, utrygge eller emosjonelt utilgjengelige, begynner mange barn tidlig å utvikle ulike stressmønstre og beskyttelsesstrategier. Disse strategiene utvikler seg gjerne ubevisst for å beskytte oss mot emosjonell smerte, konflikt, avvisning, utrygghet eller følelsen av å bli forlatt.

Nervesystemet lærer seg tidlig hvilke reaksjoner som skaper mest mulig trygghet, og hvilke som skaper minst mulig risiko for konflikt eller emosjonell smerte. For et barn handler dette ikke først og fremst om logikk, men om trygghet og overlevelse i relasjoner.

En av disse strategiene er det som ofte kalles "People Pleasing":

Nemlig å tilpasse seg andre, ignorere egne behov og forsøke å skape harmoni for enhver pris.

Bak denne tilpasningen ligger det ofte en dyp og ubevisst frykt for å miste relasjonen. Siden vi som barn er fullstendig avhengige av omsorgspersonene våre, blir tilpasning en måte å skape trygghet på. Mange lærer tidlig å ta ansvar for andres følelser og stemninger for å unngå konflikt, avvisning eller emosjonell avstand.

Gradvis begynner barnet å tro at kjærlighet, nærhet og trygghet er noe som må fortjenes gjennom slik tilpasning.

Disse mønstrene følger oss ofte videre inn i voksenlivet, og særlig i nære relasjoner. Vi blir opptatt av hvordan andre har det og forsøker å unngå konflikter eller ubehag. Problemet er bare at når vi tar for mye ansvar for andre, mister vi ofte kontakten med oss selv.

Vi går over egne grenser, undertrykker behovene våre og ignorerer signalene fra kroppen.

Når sunt sinne føles farlig:

Det å ta ansvar for andres følelser står ofte i konflikt med evnen til å uttrykke sunt sinne og sette grenser.

Sunt sinne handler ikke om aggresjon. Det er kroppens naturlige signal om at noe ikke føles riktig, at en grense er overskredet eller at et behov ikke blir møtt. Sinne er en viktig del av vårt naturlige beskyttelsessystem og hjelper oss å gjenkjenne når vi trenger å si nei, beskytte oss selv eller sette en tydeligere grense.

Men for mange mennesker vekker det å uttrykke sinne eller sette grenser en dyp frykt. Det finnes ofte en ubevisst kobling mellom det å stå opp for seg selv, og risikoen for å bli avvist eller miste relasjonen.

For hvis vi setter grenser, kan relasjonen endre seg eller i verste fall falle bort. Dette kan aktivere en gammel emosjonell smerte som kroppen fortsatt bærer på fra barndommen. Fra da vi begynte å tilpasse oss og undertrykke følelser, for å bevare trygghet og tilknytning.

Derfor kan det føles tryggere å fortsette å tilpasse seg enn å risikere konflikt, avstand eller avvisning. Selv når tilpasningen går på bekostning av oss selv.

Når kroppen begynner å protestere:

Prisen for denne mekanismen kan bli høy.

Når vi over lang tid undertrykker egne behov, bærer ansvar for andre og går på akkord med oss selv, skapes det et konstant indre stress. Ofte har dette stresset vært til stede siden barndommen, og vi legger derfor knapt merke til det. Det blir vår normaltilstand. Litt som en fisk som ikke tenker over vannet den svømmer i, fordi den aldri har opplevd noe annet.

Når kroppen lever i dette indre stresset over tid, påvirker det hele systemet vårt. Både nervesystemet, hormonbalansen og immunforsvaret.

Etter hvert begynner kroppen å protestere på sin egen måte: gjennom uro, spenninger, utmattelse, smerter eller andre kroppslige symptomer.

Symptomene er ikke nødvendigvis et tegn på at kroppen jobber mot oss. Ofte forsøker kroppen å fortelle oss at noe må endres, samt at vi ikke lenger kan leve i konstant overtilpasning og avkobling fra oss selv.

Veien tilbake til seg selv:

Veien ut handler ikke bare om å "bli flinkere til å sette grenser".

Det handler om å gradvis skape en trygghet i nervesystemet. Videre vil det kunne bygge kapasiteten til å både kjenne og skape rom for det som tidligere føltes farlig: uttrykke egne behov, kjenne på sunt sinne, stå i konflikter og samtidig erfare at vi fortsatt kan være trygge, elsket og akseptert.

Også når vi ikke tar ansvar for andres følelser, og begynner å avgrense oss på en sunn måte.

Dette skjer ikke over natten, og du trenger heller ikke å forandre hele livet ditt med en gang.

Det første steget kan være å begynne å legge merke til hva som skjer i deg når du er er i kontakt med andre mennesker.

Hvordan har du det i kroppen når du er med venner eller familie? Føler du deg anspent? Føler du deg rolig? Merker du at du automatisk tilpasser deg?

Legg merke til tankene, følelsene og kroppens reaksjoner. Uten å dømme eller analysere dem.

Bare observer.

For mange mennesker begynner endringen nettopp der: ved å skape litt mer rom for seg selv og gradvis bli kjent med egne tanker, følelser, behov og grenser.

- Paulina Mertens Gründer av Paulina | Mind-Body Balanse @paulina.mindbody / nettside